Østlige religioner til Vesten (Hentet fra Mot en ny tid? Søkelys på New Age, s.134-138)

Hinduismen er en religion med flere ulike ansikter, noen polyteistiske, noen teistiske og andre panteistiske. Også innen buddhismen finnes en rekke ulike skoleretninger, alt fra ateistiske til panteistiske synspunkter.

Til tross for disse ulike fremtoningene, finnes det en utbredt enighet innenfor store deler av østlig tradisjon når det gjelder følgende grunnsynspunkt: Det finnes en altomfattende enhet, og den enkelte person er forbundet med denne helheten. østlige religioner atskiller seg fra kristen tradisjon, ved at den på avgjørende måte tildekker eller utvisker skillet mellom Skaper og skapning.

I hinduismen gjelder det på ulike vis å komme fram til erkjennelsen at menneskesjelen (atman) er ett med guddomsaltet (brahman). Om man ignorerer eller avviser denne enheten, må det tilbakeføres til en feilaktig persepsjon av virkeligheten, en avvisning og undertrykking av ens egen sanne identitet. Det grunnleggende problemet som østlige religioner ser mennesket stilt overfor, er illusjonen om atskillelse og individualitet. Mens vi i Vesten kan kives om hva som er vår egentlige eller dypeste identitet, vil østlige religioner benekte at vi har noen slik individuell identitet overhodet. Mens vi kan diskutere om sannheten frigjør, eller om vi blir sanne når vi er frie, så oppløses alle slike distinksjoner i østlige religioner, ved at vi ikke har noe personlig selv, men er ett med altet.

Bilde 1. Hinduisme hevder enhet mellom alt levende

Vi blir fanget av de mange ting og overser vår enhet med den Ene. Erfaringsbasert kunnskap om det sanne Selvet frigjør oss fra illusjonen om individualisme, frigjør også fra noe annet de tror på: reinkaransjonens hjul. I hinduismen kalles den grunnleggende erfaring av enhet med den ene for moksha, ev. samadhi. I buddhimsen kalles den for nirvana eller satori. I følge en populær og kontroversiell indisk guru, Rajnesh, er moksha ikke frigjøring for selvet, men frigjøring fra selvet. Det innebærer en panteistisk monisme, alt er ett (du er guddommen). Denne ene oppdages og erfares gjennom en selverkjennende prosess (meditasjon/yoga/askese..) Meditasjon blir et kategorisk imperativ, hvis vi vil bidre til å overvinne vår fremmedgjøring fra oss selv.

Det klassiske, vesterlandske åndelige liv med bønn, tro og lydighet mot en Gud utenfor oss, må avløses av monitisk meditasjon , en personlig erfaring av 'gud i oss'. Et hellig mantra gjentas, for å forandre vår bevissthet. For samme formål foreskrives ulike kroppsstillinger i yoga. Målet er en grunnleggende erfaring av enhet med alle ting, oppløsningen av det individuelle selv og opdagelsen av ditt eget 'guddommelige indre'

Bilde 2. Yoga -en selverkjennende prosess, som i østlig religion skal fri en fra selvet

Når Bibelen taler om meditasjon, mener den stillhet og ettertanke innfor Gud og hans Ord. å fylle sinnet med Sannheten fra Gud. ørkesløse, irrasjonelle gjentagelser avvises (Matt 6,7). Om Bibelsk meditasjon se Salme 1, og overfør det til Herrens Ord i NT (fra Herrens lov i GT). Psykolog Carl G. Jung hevdet at den kristne som mediterer aldri vil kunne si: "Jeg er Kristus." I stedet vil han si med Paulus: "Ikke jeg, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20). Buddhistenes skrift (sutra) sier i stedet: "Du vil komme til å innse at du er Buddha."

Enhver teistisk religion hevder at man må henvende seg til Gud, tilbe ham og adlyde ham som en personlig Skaper, atskilt fra det skapte.. Et slikt forestillings-sett betraktes fra New Age som en avlegs og tilbakestående form for spiritualitet. Enhver form for relasjon med det guddommelige oppheves innen østlig religiøstitet. Ifølge dem har ikke den guddommelige noe selv, så du kan ikke leve i noen relasjon til det. I kristendom derimot er en relasjon til Gud, det som innebærer evig liv Joh17,3) I østlig religion er Den Ene hinsides noe forklarlig og rasjonelt. Mens en person er atskilt fra en annen person i Vestlig tankegang, oppheves all atskillelse i den Ene i østlig religion. For vestlige personer som er gått trøtt alt intellekutelt tankespinn, kan dette framstå som ett tiltalende alternativ.

Om dualisisk tenkning ikke kan begripe den Ene, gjelder det samme vestlig moralsk tenkning. I vår tradisjon skiller vi mellom rett og galt, godt og ondt, nyttig og ødeleggende. Men dersom alt er ett, må slike motsetninger oppheves. I hinduistisk filosofi er guddommen hinsides god eller ond. Alle motsetninger oppheves i østlige guddommer. Døden er bare en illusjon, da virkeligheten som gjennomstrømmer universet ikke kan ødelegges. Ingen besitter kraft til å forandre på det uforanderlige. Hinsides godt og ondt, hinsides det foranderlig, lever den Ene. Swami Vivekananda, som brakte hinduisme til Amerika, så på Gud som både ond og god (Jes 5,20). For han var Altet, for ham. Han hevdet at Gud manifesterte seg som både god og ond. Bare hinduen våget å tilbe det onde, i følge Vivekananda, som hevdet at østen må komme til Vesten som Guru og lærer.

Den har da også kommet til våre nærområder, og noen mennesker kan trenge at vi påpeker forskjellen til det som utgjør kristen tro og tankegang, så de ikke godtroende kjøper snakket om å finne ro og avslapning i yoga, nå i julestrevet.

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund.